Alkylpolyglykosider - eller alkylpolyglykosider som de industrielt fremstilte produktene er viden kjent - er et klassisk eksempel på produkter som i lang tid kun var av akademisk interesse. De første alkylpolyglukosidene ble syntetisert og identifisert i laboratoriet av Emil Fischer for mer enn 100 år siden. Den første patentsøknaden som beskriver bruken av alkylpolyglukosider i vaskemidler ble innlevert i Tyskland rundt 40 år senere. Deretter gikk det ytterligere 40 til 50 år før forskningsgrupper i ulike selskaper rettet oppmerksomheten mot alkylpolyglukosider og utviklet tekniske prosesser for produksjon av alkylpolyglukosider på grunnlag av syntesen oppdaget av Fischer.
I løpet av denne utviklingen ble Fischers tidlige arbeid, som involverte reaksjonen av glukose med hydrofile alkoholer, som metanol, etanol, glycerol, etc., brukt på hydrofobe alkoholer med alkylkjeder fra oktyl (Csl opp til heksadecyl (C16)）- de typiske fettalkoholene. Heldigvis, med hensyn til deres implikasjonsegenskaper, ikke rene alkylmonoglukosider, men en kompleks blanding av alkylmono-, di-,tri-,og oligoglykosider, produseres i industrielle prosesser. På grunn av dette kalles industriproduktene alkylpolyglukosider. Produktene er preget av lengden på alkylkjeden og gjennomsnittlig antall glykoseenheter knyttet til den, graden av polymerisering.
Rohm & Haas var de første som markedsførte oktyl/decylalkylpolyglukosider i kommersielle mengder på slutten av syttitallet, etterfulgt av BASF og senere SEPPIC. Men på grunn av den utilfredsstillende ytelsen til denne kortkjedede versjonen som overflateaktivt middel og dens dårlige fargekvalitet, var applikasjonene begrenset til få markedssegmenter, for eksempel industri- og institusjonssektoren.
Produktkvaliteten til slike kortkjedede alkylpolyglykosider har blitt forbedret de siste par årene, og nye typer oktyl/decylpolyglykosider tilbys for tiden av forskjellige selskaper, blant dem Hugochem, BASF, SEPPIC, Akzo Nobel, ICI og Henkel.
På begynnelsen av 1980-tallet startet flere selskaper programmer for å utvikle alkylpolyglukosider i et lengre alkylkjedeområde (C12-14) med sikte på å gjøre et nytt overflateaktivt middel tilgjengelig for kosmetikk- og vaskemiddelindustrien. De inkluderte Henkel og Horizon, en avdeling av AE Staley Manufacturing Company i Decatur, Illinois, USA.
Ved å bruke både kunnskapen til Horizon, som den hadde tilegnet seg i mellomtiden, samt erfaring fra forsknings- og utviklingsarbeid hos Henkel, bygde Henkel Corporation et pilotanlegg for å produsere alkylpolyglukosider i Crosby, Texas. Pilotanlegget hadde en kapasitet på 5000 t pa, gikk i drift i 1988/1989 og var hovedsakelig beregnet på å bestemme prosessparametere; å optimalisere produktkvaliteten under industrielle produksjonsforhold og å forberede markedet for en ny klasse overflateaktive stoffer.
I løpet av perioden fra 1990 til 1992 kunngjorde andre selskaper sin intensjon om å produsere alkylpolyglukosider med dodecyl/tetradecylkjeder, inkludert Chemische Werke Huls, Tyskland, ICI, Australia, Kao, Japan og SEPPIC, Frankrike.
Nye topper i kommersiell utnyttelse av alkylpolyglukosider ble nådd i 1992 med innvielsen av et 25,000 t pa produksjonsanlegg for APG overflateaktive stoffer av Henkel Corporation i USA, og i 1995 med åpningen av et andre anlegg på tilsvarende nivå. kapasitet av Henkel KGaA i Tyskland.